Utdrag fra boken «Harde fakta om livet, døden og kjærligheten» av Frode Thuen og Bent Sofus Tranøy (Cappelen Damm, 2018):

Selv om vi vanligvis ikke er bevisst at vi hermer etter hverandres kroppsspråk og ansiktsuttrykk, er det ikke så overraskende at vi faktisk gjør det. For vi lar oss jo påvirke av folk vi omgås, på alle mulige måter – også når det gjelder det ytre. Tenk bare på klesmoter og på hvilken hårklipp som er «inn» til enhver tid. Eller på hvordan folks syn på tatovering og piercing varierer over tid og mellom ulike generasjoner og samfunnslag. Hva vi liker og ikke liker er ikke noe vi bestemmer oss for på egen hånd. Vi blir åpenbart påvirket av det samfunnet vi lever i, og de menneskene vi omgås. Sånn sett er vi kameleoner, alle og enhver.

Det er jo noe veldig naturlig ved det. Og noe sunt og bra. Ikke minst i et parforhold. For dypest sett handler det om å speile hverandre – om at vi opplever at den andre «ser» oss og tar imot det vi ønsker å formidle. Hvis vi for eksempel forteller noe til partneren vår med glød og begeistring, og hun eller han reagerer med den samme gløden og begeistringen, bidrar det til å styrke de følelsesmessige båndene mellom oss. Samtidig som vi blir løftet og inspirert av at partneren gjengjelder vår egen begeistring. På samme måte er det hvis vi forteller noe trist eller bekymringsfullt, og blir møtt med et omsorgsfullt og lyttende ansiktsuttrykk. Da vil vi kjenne oss forstått og ivaretatt. Hvis partneren derimot tar imot vårt budskap med et tomt eller uengasjert uttrykk i ansiktet, eller med misbilligelse og skepsis – ja, så vil vi uvegerlig synke litt sammen, og vi vil kjenne oss ensom i forholdet. Sannsynligvis vil kjærligheten og samhørigheten også avta – særlig hvis det gjentar seg stadig vekk.

Behovet for å bli speilet på en positiv måte av våre nærmeste, ser ut til å være et helt grunnleggende menneskelig behov, og en forutsetning for normal emosjonell og sosial utvikling. Hvor viktig dette er, kommer tydelig frem når man systematisk observerer samspillet mellom spedbarn og deres omsorgspersoner. Her viser det seg at barnet fra første øyeblikk er orientert mot omsorgspersonenes ansiktsuttrykk, og at det allerede som nyfødt begynner å imitere de uttrykk og bevegelser det ser i den voksnes ansikt. Samtidig vil den voksne også – under normale omstendigheter – peile seg inn på barnets tilstand, og hele tiden prøve å få øyekontakt og inngå i en gjensidig dialog ved hjelp av blikk, lyder, ansiktsuttrykk og grimaser. Affektiv inntoning kalles det gjerne, når omsorgspersonene viser denne kontinuerlige oppmerksomheten og varheten overfor det nyfødte barnets stadig skiftende behov og sinnstilstand. Og dette nære og sensitive samspillet mellom barnet og dets omsorgspersoner som etableres helt fra starten av – ofte omtalt som primær intersubjektivitet, danner så utgangspunkt for all videre emosjonell og sosial utvikling hos barnet.

Når man har gjennomført studier hvor mødre er blitt instruert til – i en kort periode – å respondere på spedbarnets smil og ansiktsuttrykk med å forholde seg helt nøytrale, viser barnet raskt tegn til uro og ubehag. Dette såkalte «Still Face-eksprimentet» er blant de mest kjente eksperimentene som er utført på små barn, og ble første gang presentert av den amerikanske utviklingspsykologen Edward Tronick i 1975. Av naturlige grunner er det uakseptabelt å gjennomføre eksperimentet utover en veldig begrenset periode, vanligvis bare et par minutter. Men en trenger heller ikke å holde på lenger, for selv spedbarn reagerer umiddelbart på å ikke bli speilet i sin kommunikasjon med omsorgspersonene. Hvor viktig speiling er for oss, også i voksen alder, kan vi for øvrig demonstrere gjennom en helt enkel øvelse. Den går ut på at man skal fortelle om en personlig opplevelse til en person som på forhånd er blitt instruert til å forholde seg helt nøytral og mimikk-løs til det som blir fortalt. Og det man da oppdager, er at det føles ubekvemt å fortelle om sine opplevelser under slike omstendigheter. Mens det i neste fase av øvelsen – hvor «responsforbudet» er opphevet og tilhøreren begynner å lytte på en interessert måte, føles helt annerledes og mye bedre å fortelle om opplevelsene. Selv om vi vet at det er en øvelse, vil det altså føles veldig forskjellig, avhengig av om vi blir speilet eller ikke speilet i situasjonen.

At dette behovet for sosial speiling er noe medfødt, blir også støttet av at man har påvist såkalte speilnevroner i hjernen. Dette er nevroner som aktiveres på samme måte når vi observerer andre mennesker som gjør bestemte motoriske bevegelser – for eksempel smiler med hele ansiktet, som når vi selv gjør de samme bevegelsene. Det er først i de senere årene at slike speilnevroner har blitt identifisert hos mennesker – tidligere har det blant annet vært påvist hos aper, og det er mye vi ikke helt forstår med disse nevronene. Men den vanligste teorien går ut på at de danner et nevralt grunnlag for empati og forståelse for andre menneskers perspektiv. I tråd med en slik antakelse, vil ulike mengde speilnevroner i hjernen kunne være med å forklare hvorfor noen mennesker tilsynelatende har problemer med å innta et annet perspektiv enn sitt eget, for eksempel mennesker med autisme. Det er for øvrig gjort en studie som kan tyde på at også mektige mennesker har mindre speilnevroner enn andre, eller i det minste gjør mindre bruk av disse nevronene. Forklaringen kan være at ledere og andre mennesker som har makt, ikke nødvendigvis trenger å ta så mye hensyn til andre mennesker. Er man mektig nok, kan man bare gjøre som man selv vil. Og da kan det altså se ut som om noe av evnen til å lese andre mennesker følelser og motiv avtar.

Noe lignende kommer ofte til uttrykk i åpenbart asymmetriske parforhold, hvor den ene parten er mye mer avhengig av den andre. Her er det slående hvor mye mer oppmerksom og lydhør den avhengige parten er overfor den andre, enn motsatt. Når det gjelder par om oppsøker hjelp for samlivsproblemer, er det som regel lett å legge merke til om de speiler hverandre på en bra måte, eller ikke. Mange av dem gjør ikke det, hvilket gjerne også er en del av samlivsproblemene. I stedet for å høre etter, og vise med blikket og ansiktsuttrykket og kroppen for øvrig, at de tar inn partnerens budskap, sitter de med et avvisende eller likegyldig uttrykk som mest av alt signaliserer at budskapet faller på stengrunn. Selv om man gjerne verbalt kan gi inntrykk av å høre etter, og at man tar inn det som blir sagt, fortelle kroppen en annen historie. Og det vi ser med øynene teller mer enn hva vi hører. Manglende speiling gjelder for øvrig ikke bare for par som har store samlivsproblemer og som oppsøker hjelp. Alle og enhver kan med fordel bli mer bevisst på kroppsspråket i møte med sin partner – og med andre mennesker, for den saks skyld. Jeg er ganske sikker på at vi ville unngått mange samlivsproblemer hvis vi alle ble mer oppmerksomme på hvordan vi speiler våre partnere.